|
Novelle av
Ine Oftedahl |
Kjøkenet
Klokka tikkar over kjøkenbenken.
Ein paraply står lent mot veggen. Han er full av fargar.
Blå, grøn, raud og gul. Eg føler han lyser opp heile kjøkenet. Men no
lagar han ljos eg
ikkje vil ha. Eg fører handa mi langs bordet. Kikkar ikkje opp frå
avisa. Har ikkje lyst til
å møte blikket hans. Det milde blikket, med så mange spørsmål eg ikkje
kan svara på no.
Pusten min gir nesten gjenlyd i kjøkenet; han treffer veggane og blir
slengt tilbake. Eg
held pusten og handa mi treff koppen med kaffi. Eg pustar letta ut. Eg
trekkjer koppen til
meg og løfter blikket eit sekund.
Eg hugsar då vi kjøpte huset. Eg
meinte det var perfekt. Kjøkenet var plassen eg likte
aller best. Eg kunne sjå for meg heile livet mitt på det kjøkenet.
Kjøkenet blei også den
plassen vi brukte mest. Her satt vi til langt på natt og diskuterte og
prata. Politikk, eit
bra tv-program eller jobb. Orda bare rann ut av munnen mon, og eg kunne
nesten ikkje
vente til han svarte. Eg elska disse kveldane. Eg gløymte jobben,
genseren eg berre ikkje
kunne finne og venninna eg ikkje hadde fått ringt. Alt eg kunne tenkje
på, var kor fint vi
hadde det.
Eg drakk langsamt av kaffien. Ville
ikkje at han skulle ta slutt. Då måtte eg reise meg,
og då ville han kanskje seie noko, eller spørje. Om kvifor eg kom så
seint heim, om kvifor
eg aldri sa noko og om kvifor eg ikkje likte kjøkenet meir. Eg ville
gjerne svare. Eg ville
rope ut sanninga. Men eg ville ikkje at det skulle vere over. Eg ville
ikkje sjå han pakke
saman tinga sine og setje seg i bilen og kjøyre vekk Eg ville at alt
skulle gå tilbake til
normalen. Eg ville at kjøkenet nok ein gong skulle være fylt av latter,
prat og heftige
diskusjonar. Kaffien tok plutseleg slutt, og eg reiste meg langsamt opp.
Eg hadde møtt han på byen. Ikkje på
ein bar eller restaurant, men berre i byen. Han hadde
vore der med ein av klassane sine. Eg spurte aldri kva dei hadde gjort
der. Eg var ikkje så interessert den gongen. Eg la merke til han, og han
la merke til meg. Vanskelegare var det
ikkje. Tida stoppa ikkje opp, hjartet hamra ikkje i brystet og eg kunne
endå tenkje heilt klart.
Vi berre la merke til kvarandre og likte kvarandre. Og nokon timar
seinare satt eg heime i
leilegheita mi og såg på lappen. Lappen med nummeret hans. Eg hugsa det
godt. Den glade følelsen. Følelsen av at noko godt kunne komme til å
skje.
Kjelen var tom. Eg rista litt på
han, for å vere sikker på at det ikkje var ein liten skvett igjen.
Men forgjeves.
"Skal eg koke meir kaffi?", spurde han plutseleg. Stemma hans flerra den
stive lufta som eit varselur.
"Nei, eg klarar det sjølv", sa eg og tappa oppi litt vatn i kjelen. Eg
hadde alltid likt kjelen.
Han var raud og stor. Men no hadde malinga begynt å flasse. Store bitar
fell av, utan at eg
kunne stoppe det. Det var litt synd. Eg hadde verkeleg likt han. Kanskje
vi kunne kjøpe ein ny.
"Vi burde kjøpe ein ny kaffikjele, denne er heilt øydelagt", sa eg og
stira ut vindauget. Eg var
litt sint i stemma, høyrte eg. Eg visste ikkje heilt kvifor.
"Kanskje han kan fiksas?", spurde han. Stemma var trist, nesten bedande.
Eg kunne ikkje
skjøne kvifor han måtte te seg slik. Det var tross alt berre ein kjele.
Eg snudde meg irritert
mot vasken, og hagen utafor forsvant fra augefeltet mitt.
Eg hugsa godt første gongen eg fekk
den uvanlege følelsen. Følelsen av at dette var rett.
At eg hadde skote gullfuglen, utan ein gong å ha med hagle. Han hadde
berre landa rett ved
foten min, som ved eit utruleg lykketreff. Følelsen kom første gongen
ein dag vi gjekk tur ved havet. Bølgjene hadde dratt sanda med seg ut i
det ukjende. Vi hadde prata i munnen på
kvarandre. Denne gongen var det om film. Om kva film som var ein
romantisk klassikar. Eg
hadde stått på mitt, og erta han for valet hans. Vi hadde ropt ut filmar
og den andre hadde
ledd og rista på hovudet. Så plutseleg hadde vi blitt stille, før vi
begge sa "Casablanca!". Eg
hadde snudd meg, halde på kåpa og smilt opp mot han. Og han hadde bøygt
seg ned til meg
og smilt tilbake.
Eg helte ei skei med kaffipulver
oppi koppen og tok kjelen av komfyren. Eg så nøye på korleis
kaffipulveret løyste seg opp i koppen. Korleis det virvla opp, før det
farga vatnet svart. Klokka
slo eit tungt slag og eg sette meg ned igjen. Tok opp avisa og festa
blikket på dei små, svarte bokstavane. Det var ein filmomtale. Ein
omtale som eg enkelt kunne laga ein samtale om. Eg
opna nesten munnen, men så lukka eg han igjen. Tok ein stor slurk kaffi,
før eg skjønte at eg
måtte rasjonere han litt. Ikkje drikke opp alt på ein gong. Eg titta
raskt opp mot klokka. Kor
lengje måtte eg sitja her? Det var laurdag, så eg kunne ikkje sleppe
unna ved å gå på jobb
heller. Eg følte blikket hans mot avisa. Det brente seg gjennom dei
svarte bokstavane og eg
lukka augo.
Det var ein sundag kveld eg oppdaga
det. Eg hadde hatt ein rar følelse heile veka. Hadde trudd
at eg kanskje sov for lite. Kjøkenet verka så lite, og orda mine kom så
seint. Eg måtte dra dei
ut. Han hadde sett bekymra på meg. Eg hadde forsøkt å smile. Alt var i
orden, forsikra eg han
om. Eg var berre litt trøtt. Vi hadde blitt stille, og eg hadde blitt
nervøs. Eg hadde lagt meg
tidleg. Orka ikkje sitje på kjøkenet meir. Han hadde ikkje kome og lagt
seg den kvelden. Og
eg hadde heller ikkje spurt dagen etterpå, då eg såg at det kvite, svære
vinterpleddet ikkje låg bretta saman på min måte. Eg hadde berre gått og
henta kjelen. Kokt kaffi, mykje kaffi og
venta.
Stolbeina skrapa mot golvet då eg
skauv stolen ut frå bordet. Eg bretta avisa langsamt saman
og pusta tungt. Eg reiste meg. Kjøkenet skrumpa inn, veggane kom nærmare
og nærmare. Orda som hadde blitt sagt tidlegare, fylte rommet eit langt
sekund. Det bruste i øyra, før det igjen
blei stille. Frå augekroken kunne eg sjå han kikke opp mot meg. Litt
engsteleg, men klar. Eg
snudde meg og møtte blikket hans. Kjente det bore seg inn i sjela, sjå
seg rundt og sjå sanninga. Så snudde eg meg igjen. Eg hadde tapt.
|